Alle vet at Maria Arredondo, Venneslas rose, «kan synge». Spørsmålet har alltid vært, og forblir, hva hun skal bruke denne evnen til.Hun debuterte som dydig tenåringsstjerne i sine produsenters vold. Ble gradvis mer avrundet og klargjort for et voksent publikum. Så musikalstjerne.Med «Heime nå», hennes første på norsk, skal hun virkelig dyttes inn i de tusen hjem. Det er et album designet til fredagskos, et akkompagnement til «noe rødt i glasset». Musikken er visepop, svulstig arrangert med utstrakt bruk av ekte strykere. Tekstene er på sin side klisjéstabler. Det er som om Arredondo synger en serie «dagen er din»-postinger rett fra Facebook.Allerede åpningskuttet, «Det jeg har gitt fra meg», snakker om tomheten i å strebe etter overflod og rikdom, jag etter vind, at kun den som gir er rik, og at man ingenting kan ta med seg når man drar.Arredondos naivt pene tensingstemme formidler denne veslevoksne «visdommen» etter beste evne. Jo Nesbøs dramatiske «Håp» er et velkomment avbrekk fra det aller mest banale.«Vær hos meg» begunstiges av en annen utvilsomt vakker stemme, Martin Hallas, og har albumets beste refreng. «Småsteine» er semi-moderne pop. «Min sang» er albumets vesle vågestykke: Cabaretpop med trekkspill, tuba og banjo, spenstig sunget.Summen av uoriginal midt-i-veien-visepop blir likevel lammende smålåten.